Dyrt å være fattig

Som en konsekvens av mangeårig rusmisbruk og et kostbart samlivsbrudd ble jeg sittende i en situasjon som dessverre svært mange opplever: jeg hadde ikke nåla å gjeld langt over ørene.

I utgangspunktet veldig demotiverende, men etter 2 års dialog med NAV var jeg så heldig å få igangsatt en offentlig gjeldsordning. Plutselig så alt meget lysere ut. Jeg kunne riktig nok ikke ta opp forbrukslån, men det er jo uansett en dum ting å gjøre om man ikke må. Om jeg tjener penger i gjeldsordningsperioden går de til fordringshaverne om jeg overstiger minstenormen. Jeg kunne til og med ta opp husbanklån å kjøpe meg hus dersom dette ikke ga meg høyere boutgifter, og jeg kun betaler rentene.

Jeg sto som sagt på bar bakke å måtte kjøpe meg både klær og møbler, men i vår overforbrukssamfunn så finnes det heldigvis veldig mye brukbart som andre betrakter som søppel å gir bort - så møbler har jeg mer enn nok av.

Situasjonen gir meg altså trange økonomiske kår, men en fantastisk mulighet til en ny start som vil være et gode både for meg, og for samfunnet forøvrig. Noen bakdeler utover at jeg ikke får beholde inntekt for ekstra arbeid har imidlertid dukket opp. Før ordningen ble igangsatt fikk jeg beskjed om å installere kortmåler - jeg måtte altså reise til nærmeste 3 mil hver gang jeg skulle fylle på kortet for å få strøm til huset.

Jeg kunne sikkert gjort mange gode ENØK-tiltak for å få ned strømforbruket, men Enovamidlene som tildeles fra staten forutsetter 80% egenfinansiering, det har selvfølgelig ikke folk på gjeldsordning eller andre med lav inntekt råd til.

Når jeg skulle slutte med kontantkort å tegne telefonabonnement fikk jeg bare de dyreste abonnementene ettersom jeg hadde betalingsanmerkninger. Dette fikk jeg retta opp i fjor da jeg gikk over til Netcom, men Telenor tjente ca 4000,- i året på at jeg var en av de fattige uten den samme valgfriheten.

Å bo på landet uten bil er forbundet med sosial isolasjon, samt at jeg ikke får fraktet barna mine når de er på besøk - så det fikk jeg lov til å kjøpe meg. For å få bilforsikring måtte jeg betale forsikring for ett år på forskudd, heldigvis var det en godhjerta mann som lånte meg penger både til en gammel bil og dette. Jeg lever sparsommelig så dette klarte jeg heldigvis å betale tilbake etter noen måneder.

Ettersom jeg bor på landet har jeg også muligheten til å dyrke min egen potet, samt fyller fryseren med selvfanga fisk og kjøtt fra jakta. Å kjøpe inn kjøtt i store kvanta (jeg må betale for elgkjøttet) byr selvfølgelig på en utfordring, men det går som regel bra.

I dag fant jeg ut at jeg kunne spare 3000 på å skifte forsikringsselskap til Gjensidige, men samtidig sier forsikringsselskapet at grunnet registrerte heftelser på meg må jeg betale forsikringen på forskudd for et år. 10 000 er det selvfølgelig svært vanskelig å skaffe i min situasjon, så den innsparingen kan jeg se langt etter. Det er dyrt å være fattig.

Det er selvfølgelig mye som kunne vært gjort for å gjøre ordningen bedre, men totalt sett må jeg bare prise meg lykkelig for at jeg er så heldig at jeg bor i Norge å har muligheten til å få en ny start :-)

Barnevernspedagog om biologi

Det skjer ikke så ofte, men nå har jeg valgt å slippe til en gjesteblogger. Håkon Rian Ueland fikk ikke dette innlegget antatt av Aftenposten:

I en artikkel i Aftenposten den 18.02.12 sier Magne Raundalen seg uenig i at utvalgets forslag er i utakt med barnekonvensjonen.

Dette er et interessant synspunkt, men stemmer det?

FN-dokumentet ”Guidelines for the alternative care of children”, som er ment å være retningslinjer for hvordan statene skal operasjonalisere barnekonvensjonen, kan kanskje være med på å belyse dette. Selv om dette dokumentet ble vedtatt av FN-s generalforsamling allerede i 2009, så har den så vidt jeg vet ennå ikke blitt oversatt til norsk.

Her står det bl.a. (min oversettelse) ”3. Ettersom familien er den mest fundamentale enheten i samfunnet og det naturlige miljøet for vekst, velvære og beskyttelse av barn, så skal innsatsen primært rettes mot å la barnet forbli i eller returneres til omsorgen hos sine foreldre, eller der hvor det passer, andre nære familiemedlemmer. Staten skal forsikre seg om at familier har tilgang til forskjellige former for støtte i utøvelsen av omsorgs-rollen.”

Videre står det ”13. Å fjerne et barn fra familiens omsorg bør betraktes som siste utvei og bør alltid, hvis mulig, betraktes som et tiltak som er midlertidig og av kortest mulig varighet. Overtakelsen skal jevnlig evalueres og barnet tilbakeføres til foreldrenes omsorg, så snart som de opprinnelige årsakene til overtakelse er løst eller borte, hvis det er til barnets beste, jfr. vurderingene i paragraf 48.”

Det er mulig at jeg er naiv. Det er kanskje en negativ egenskap å ha som barnevernspedagog, men jeg tror nå uansett på det gode i mennesket. Jeg tror at de aller, aller fleste foreldre ønsker å gi sine barn en så god barndom som mulig. Jeg tror at med riktige tiltak så kan de aller fleste endre seg. Og jeg tror at biologien er viktig. Vi er intelligente, men vi er fremdeles biologiske vesener, og vår biologiske tilknytning til egne barn – og våre barns tilknytning til oss – er ikke noe som kan intellektualiseres bort.

Håkon Rian Ueland
Barnevernspedagog og masterstudent i sosialt arbeid, HiOA

Dyrere strøm til folket og flere kabler til EU

Om vi mener alvor med folkemakt fremfor kapitalmakt kan vi ikke overlate forbrukrelaterte utfordringer til pengemarkedet. Ille nok er det at kvaliteten på linjenettet er redusert og strømprisene har økt etter liberaliseringa av energilovgivninga i 1992, om ikke økt sammensmelting med det internasjonale energimarkedet, med flere strømkabler til EU skal tvinge oss til å bruke mindre elektrisk energi av økonomiske årsaker.

Vi må begynne i motsatt ende: med å stimulere industrien og befolkninga til enøktiltak. I noen tilfeller vil det faktisk være nødvendig å gå inn med enovamidler til de fattigste - det må bli slutt på at pensjonister sitter inne å fryser med boblejakka på. Videre bør vi innføre et toprissystem slik at de som har varmekabler i oppkjørsla til hytta betaler en høyere pris enn de som trenger elektrisiteten til varmtvann og matlaging.

Nord - Trøndelag SV vedtok denne uttalelsen om strømkabler til EU på fylkesårsmøtet i 2012:

Norge har i gjennomsnitt hatt et lite årlig overskudd på vannkraft, i underkant av 10 TWh (=Oslos årsforbruk). Det er bra at vi har kabler til Europa slik at overskuddet kan eksporteres. I 2000 eksporterte vi faktisk hele 19 TWh, og det var 6 år før den siste eksportkabelen til Nederland ble bygd. Kapasiteten i det norske eksportnettet er altså mer enn tilstrekkelig.

Man kan derfor spørre hvorfor Statnett og kraftselskapene, i samarbeid med myndighetene, nå har planer om en betydelig utvidelse av kabelkapasiteten til EU langt ut over det overskuddet vi har.

Tilsynelatende handler de foreslåtte kablene om at norsk vannkraft skal bidra til å redusere bruken av fossil energi i EU, og til å utjevne en del av bunnene i EUs egen vindkraftproduksjon. – Norge skal være et ”batteri” for Europa.

Byggingen av kabler skal finansieres av norske forbrukere, dels over skatteseddelen og dels over strømregningen (nettleien). Det skal investeres milliarder og beløpene skal dekkes i løpet av få år. Verken industrien eller husholdningene er tjent med dette. I tillegg kommer de negative konsekvensene for den nasjonale styringen med landets naturressurser. Saken om hjemfallsrett var en delvis seier, men mye av Norges styring og kontroll over kraftsektoren kan glippe dersom det liberaliserte strømmarkedet blir kombinert med utbygging av enda flere kabler til EU.

Nord-Trøndelag SV går inn for at saken om ”Norge som grønt batteri for Europa” og bygging av flere kabler til EU, utredes bedre og blir gjenstand for debatt.

Begrenset frihet med høyere utdanningsgrad?

Selv har jeg ikke oppnådd særlig høy utdanning (enda), men jeg vil gjerne dele noen refleksjoner og spørsmål om temaet. Fler og fler tar høyere utdanning, og utdanningsmobiliteten er økende - iallefall i "topp og bunn" av skalaen. Evnen til utsatt behovstilfredstillelse belønnes med høyere utdanning, men mye tyder på at den forespeilede autonomien uteblir for mange.

Høyere utdanning er ikke lenger en garanti for jobb, og jobben som skal gjøres er mye godt forutbestemt også på høyere nivå. Det skal produseres artikler og flest mulig studenter skal loses igjennom studiene slik at utdanningsinstitusjonen får mest mulig penger - her er det kvantiteten som teller. Hvor blir det av friheten de langsiktige utdanningsløpene skal gi?

Tidligere har jeg hatt noen innvendinger mot bruken av flervalgsprøver, og at mer og mer av pensum er på et annet språk en det de fleste av oss hovedsaklig skal forholde oss til i en arbeidssituasjon (1). Nå er jeg også bekymret for om vi er vi på vei bort fra at høy utdannelse skal belønnes med økt autonomi - til at det er pengene i form av høye lønninger som skal være motivasjonen.

Er det greit slik, eller kan dette medføre at vi mister noe eller noen? Kan det være slik at det frihetssøkende og kreative mennesket besitter noen interessante perspektiver som samfunnet via utdanningsinstitusjonene gjerne skulle fått lov til å ta del i? Nå har ikke jeg diskutert dette med noen av Professorene, det er jo mulig de er fornøyde med situasjonen...

Øk selvforsyninga – styrk landbruket!

På fylkesårsmøtet til Nord-Trøndelag SV forrige søndag ble det uttrykt stor bekymring for at bare omlag halvparten av maten vi spiser produseres i Norge. Vi ser at det er viktig å gjøre noen grep for å styrke matprodusentene, derfor vedtok fylkesårsmøtet følgende uttalelse etter å ha søkt råd både hos Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Naturvernforbundet og uorganiserte matprodusenter:


Den reelle selvforsyningsgraden i Norge oppgis til å være ca 50 prosent, men om vi trekker fra importert kraftfôr blir tallet langt lavere. I en verden preget av befolkningsvekst, sult og menneskeskapte klimaendringer er det umoralsk å importere mesteparten av maten vi spiser.

Norge opplever også befolkningsvekst, men regjeringas målsetting er kun å øke matproduksjonen med en prosent årlig. Ideelt sett burde ingen land ha større befolkning enn de klarer å produsere mat til. Derfor må vi jobbe for at sjølforsyninga øker, og at produksjonen i størst mulig grad baseres på norske ressurser. Dette er i tråd med FNs overordna målsetting om grønn økonomi og bærekraftig utvikling.

Fra 2000 til 2010 har norsk kjøttforbruk økt med 1 prosent årlig. Samtidig har det norske kornarealet gjennomsnittlig blitt redusert med 30 000 dekar årlig. Det er forstemmende at resurssterke Norge skal legge beslag på så mye matjord i utlandet for å produsere kylling og gris, og til den konvensjonelle storfeproduksjonen som også bruker foruroligende mye kraftfôr.

På verdensnivå er det 2,7 dekar fulldyrka dyrka jord pr innbygger, mens i Norge er det 1,7 dekar per innbygger. Stimulering til nydyrking vil kunne øke sjølbergingsgraden vesentlig uten at det går på bekostning av verneverdig myr og gammelskog.

Nord Trøndelag SV mener at disse tiltakene bør prioriteres for å øke selvforsyninga:

- Mer drenering for å bedre produksjonspotensialet på det arealet som i dag er dyrka.

- Ta vare på matjorda med bedre jordvern.

- Matprodusenten bør sikres en inntektsutvikling på linje med industriarbeiderlønna.

- Etablere et nydyrkingsprogram for å øk produksjon av korn og grovfor

- Tallet på aktive bruk må ikke reduseres ytterligere.

- Hindre gjengroing av dyrka mark.

- Moralsk sett bør Norge bli selvforsynt med kraftfôr til husdyrproduksjonen

- Økt satsing på grovforspisende husdyr.

- Det bør stimuleres til mer norskprodusert korn, og økt bruk av grovfor.

Kritisk til "utviklingsfremmende tilknytning"

Platon mente at alle barn skulle vokse opp i offentlig omsorg uten å vite hvem sine foreldre var. Det regjeringsoppnevnte utvalget som er ledet av Raundalen er ikke helt enig, de mener at dette bare skal gjelde barnevernsbarna.

Etter å ha lest rapporten til det regjeringsoppnevnte utvalget som ble ledet av Magne Raundalen med det mandat at de blant annet skulle se nærmere på om det biologiske prinsipp skulle svekkes som overordnet premiss i barnevernssaker, opplever jeg at regjeringen er i ferd med å føres bak lyset av en ensidig fremstilling av et svært komplekst tema. Det biologiske prinsippet bygger på den grunnleggende forståelsen av at barn primært skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at det er viktig å kjenne sitt biologiske opphav.

Å bryte reproduksjonen av negativ sosial arv er et viktig prosjekt. I Norge var det registrert 37 300 barn med barnevernstiltak ved utgangen av 2010. Staten hadde til sammen den daglige omsorgen for 10 160 av disse barna. 3277 bodde i fosterheim utenfor sin biologiske familie, 1548 var fosterhjemsplassert i sin biologiske familie, 3522 bodde i forsterka fosterheim utenfor sin biologiske familie, 440 hadde forsterket fosterhjem i sin biologiske familie og 1373 bodde på barnevernsinstitusjon (SSB: 2011). Raundalen har tidligere uttalt at en av fem foreldre ikke er skikket til å ha omsorgen for sine barn.

Tidligere forskning har vist at barnevernsbarn er mer utsatt for dødelighet og uførhet, både fysisk og psykisk enn andre barn i Norge, og at dette øker sannsynligheten for uførhet og for å stå utenfor yrkeslivet som voksen. Kun 30% av barn under barnevernet klarer seg godt som voksne (Clausen & Kristoffersen, 2008). En spørreundersøkelse fra barneverninstitusjoner i Oslo indikerte at så mye som 68% av barna hadde psykiske vansker (Kjelsberg & Nygren, 2004). Saker som er presentert i media tyder også på at grove overgrep er noe som til stadighet forekommer også når staten har omsorgen for barna.

Dette burde være tilstrekkelig til at man bremset omfanget av omsorgsovertakelser og satset mer på å styrke familiens forutsettinger for å klare seg selv. Å fortsette omsorgsovertakelsespraksisen uten å reformere med den hensikt å ta barnas sikkerhet på alvor er både uforsvarlig og respektløst mot barn som allerede før det offentlige inngrepet ofte er ekstra sårbare. Om våre velferdsfunksjoner hadde vært innrettet på å styrke familien ville langt færre barn mistet foreldrene sine.

Foruroligende er det at et regjeringsoppnevnt utvalg tar så viktige avgjørelser på et så dårlig dokumentert og menneskerettighetsstridende premiss som at: "Forskning viser at det ikke spiller noen rolle om omsorgspersonene er biologiske foreldre, adoptivforeldre eller fosterforeldre"(Inge Kvaran, 2012). Når det finnes mye internasjonal forskning som tyder på det motsatte – at biologien er viktig, og at biologien bør vektlegges dersom foreldrene kan gi forsvarlig omsorg. Dette synet er også ettertrykkelig gjenspeilet i EMKs (den europeiske menneskerettighetskomisjonen) artikkel 8.

Det er også forstemmende å se barneombud Reidar Hjarman stråle av glede på Dagsrevyen 21 over hvor glad han er for at "barna skal slippe å flytte tilbake til foreldrene selv om de har skikket seg" og at bevisbyrden nå ligger hos foreldrene og ikke hos barnevernet. Det første som slo meg var at mange av de tusener barn og foreldre som ikke bare nektes og bo sammen, men også nektes å ha samvær med hverandre på en normalisert måte skulle være vitne til at barneombudet jublet over en forverring av deres personlige tragedie. Utsagnene til barneombudet strider også både mot grunnleggende rettsprinsipper og menneskerettighetene.


Norge er domfelt en rekke ganger for brudd på menneskerettighetene. 27.06.2011 ble Norge domfelt av Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på EMK artikkel 8. Barnas mor var i dette pådømte tilfellet utvist av Norge, og forbudt fra å komme inn i landet i to år, men EMD finner barnas behov for kontakt med sin biologiske mor så viktig at utvisningen blir funnet å være i strid med EMKs artikkel 8. Fordi EMD mener at fravær av kontakt med mor anses å ha svært negativ innvirkning på barna. Dette viser at Menneskerettighetsdomstolen vektlegger retten til familieliv tyngre enn hva som allerede er vanlig i det norske rettsystemet.

Til slutt vil jeg henvise til Grunnloven § 110c "Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne". At prinsippet ”utviklingsfremmende tilknytning” foreslås å gi forrang for det ”biologiske prinsipp” vil medføre at Norges lover og barnevernets praksis beveger seg lenger bort menneskerettighetene enn de er i dag. For å forhindre at negativ sosial arv reproduseres bør det benyttes andre virkemidler enn å skille foreldre og barn. Dessverre forsterker også omsorgsovertakelser i stor grad mange av de problemene barnevernet skal løse.


Forsking som viser biologiens betydning:
* Barn i slektsfosterhjem får mindre atferdsproblemer og mindre psykiske problemer enn barn i ordinære fosterhjem, viser ny forskning.

Advokat Venild Katharina Thiis om adopsjon etter 2 år:
* For å dra en sammenligning; det er jo mange gode grunner til å være mot dødsstraff. For meg er en sentral grunn den risikoen som alltid vil være for å ta feil, slik at en uskyldig uopprettelig blir dømt til døden. Når det gjelder adopsjon er det en åpenbar risiko for at man kan ta feil, både når det gjelder selve grunnlaget for at barnet blir tatt bort fra foreldrene, hvordan det senere går med foreldrene og hvordan det vil gå med barnet etter en eventuell adopsjon.

Hurra for samboeren min

Jeg er så utrolig fornøyd med den nye samboeren min. Ikke ringer hun min mor å snakker dritt om meg når vi krangler, vi krangler nesten ikke i det heletatt. Hun er litt sjalu, men ikke så sjalu at hun krever at jeg skal kutte forbindelsen med andre kvinner. Ikke nekter hun meg å finne på noe med gutta heller, selv om hun er misfornøyd med å ikke få være med. Hun henger aldri med hue lenge av gangen og er tilsynelatende alltid glad for å se meg. Ikke ødelegger hun tingene mine når hun blir sur heller. Hun nekter meg aldri en klem når jeg trenger det. Mat kan hun ikke lage, men hva gjør vel det med alle disse egenskapene? Hun er ikke så værst å hvile øynene på heller.

Her er bilde av henne ♥

* Neste gang lover jeg å blogge om noe mindre trivielt

Lavoturist

Ein hælv rein i rompa
Svætt
Lom på mark og dupp
Tjokkt av røyk å itjnå pepper.
Dåli me luft, men desto meir nærhet.
Intetanende om våpenskap, kornåker og kråk
Etterretning og helikopter
Itjnå fesk

JulGodJulGodJul

Nå skal julen snart ringes inn atter en gang. Etter snart to måneder med marsipangriser og kjøpepress skal de fleste av oss snart gå til bords å spise et velsmakende julemåltid i godt lag. Kakemåltidet etterpå kan vel kanskje preges litt av den såkalte "smørkrisa" - for de som ikke evner å gjøre noe så enkelt som å lage smør av fløte eller rømme. Håper ingen andre får oppleve hvor vanskelig det er å ha brød, men mangle riktig smørtype.

Samvittigheten er på topp. Nå har vi brukt penger på de vi er glade i og gjerne gitt en skjerv til humanitære formål. At 200 000 norske barn gruer seg til jul pga alkoholkonsumet til de nærmeste, eller at 40% av de tvangsinnlagte mangler bolig er selvfølgelig trist, men det kan vel ikke vi gjøre noe med uansett? At laksen som spises i romjula er produsert i miljøfiendtlige oppdrettsanlegg er det vel heller ikke noe å gjøre med, for vi må vel nesten kjøpe den?

Jo, vi kan faktisk gjøre noe med dette igjennom hvordan vi signaliserer resten av året, igjennom hva vi bruker penger på og hvilke holdninger vi applauderer. Men, det får vente til nyttårsaften - da ordner vi et nyttårsforsett. For de fleste av oss har jo om ikke selv, så i alle fall hørt om noen som kjenner noen som har overholdt et nyttårsforsett. Skål godtfolk!






PS: Du kommer et langt stykke på vei med å gi noen en klem :-)

Vern om Lensmannskontorene

Effektiviseringstankegangen i offentlig sektor er sterkt inspirert av New Public Management-filosofien. Dette har bidratt til å brutalisere store deler av det norske arbeidslivet ved hjelp av Taylorisme, sentralisering og konkurranseutsetting av deler av det offentlige tjenestetilbudet. Nå er det politiet som skal "effektiviseres". Dette medfører en uthuling av distriktskontorenes funksjon, fordi fler og fler oppgaver sentraliseres da det antas at det er mer effektivt at samme person/kontor har ansvaret for en oppgave de er spesialisert til å gjøre.

Nå pågår det en prosess der oppmøtested for vaktstyrken og etterforskerne skal endres, de sivile som jobber i politiet vil også bli flyttet. Det vurderes om det skal være tre eller to kraftsenter, der flere ansatte innen politietaten skal jobbe sammen i et større miljø, og dra nytte av hverandre. Det virker sikkert at Namsos og Nærøy skal være slike kraftsenter, men det er usikkerhet om Grong. Om Grong ikke får et slikt kraftsenter må foreksempel politibetjentene på Snåsa og Lierne kjøre helt til Namsos for å møte på jobb. For de politibetjentene som er ansatt i disse kommunene vil dette medføre mye pendling og slik sett en betydelig forlengelse av arbeidsdagen. Dette vil sannsynligvis kunne medføre at færre politi vil bosette seg i bygdene hvis oppmøtested blir et annen sted.

Det har lenge vært en sentraliseringsprosess i politiet, og flere arbeidsoppgaver ved de lokale kontorene har blitt flyttet til andre steder. Passutstedelse skjer for eksempel ikke lengre ved Snåsa og Lierne, og publikum må dra enten til Grong eller Steinkjer for å få utført denne tjenesten. Også lotteri og prøveskilt er andre oppgaver som enten har blitt nettbasert eller overført til trafikkstasjonen. På den operative siden er det også en uheldig utvikling. Før var det reservetjeneste og politifolket hadde vakt hjemme slik at de kunne rykke ut ved hendelser i nærheten av sin bopel. Dette var ikke fullkomment, men sentraliseringen fører til at politiet kommer senere frem. Om det skjer for eksempel en trafikkulykke i Sørli, møter politiet ofte ambulansen på tur bort fra stedet, mens brannmannskapene dirigerer trafikk og tar seg av skadestedet. Ventetiden på bistand fra politiet er allerede så lang at folk i distriktene føler seg utrygge.

Om dette får utvikle seg er det lett å tenke seg at folket vil ta saken i egne hender. Konsekvensen kan da bli økt grad av selvtekt og borgervernlignende allianser. Det er ikke til å feie under teppet at det er en vesentlig risiko med å la folket ta loven i egne hender. Det er vel også en av de grunnleggende årsaken til at vi har politi - nemlig at det er uhildede utenforstående med spesialkompetanse som skal håndheve loven. Politiet i bygdene kjenner sine innbyggere - dette fører til trygghet for alle parter, og at saker kan løses uten fordyrende og kriminaliserende rettsprosesser.

Desto fler funksjoner som fjernes fra det lokale lensmannskontoret jo mindre blir legitimiteten for lensmannskontorets eksistens. Dette er en distriktsfiendtlig sentraliseringspolitikk som kan bidra til utrygghet og i verste fall til lovløse tilstander i bygdenorge. Jeg er ikke først og fremst bekymret for at det ikke skal bli tatt nok fartssyndere eller hasjrøykende ungdommer, men jeg er alvorlig bekymret for det at den samfunnsmessige konsekvensen av en redusert politiberedskap i distriktene kan bli økt kriminalitet, mer utrygghet blant folket og selvtekt.